Blogg om sykdommen min

Da det er mange som følger meg i sykdomsforløpet mitt og som har uttalt at de ønsker å vite hvordan det går med meg, har jeg besluttet å lage en blogg om dette. Har tenkt på det lenge, men nå skal jeg i alle fall forsøke. Er helt nytt for meg dette så jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å bli.

I januar 2010 fikk jeg påvist kreft i urinblæren og svulsten ble fjernet på Moss sykehus den 14 mars. Den målte 5 cm og jeg fikk reise hjem dagen ettrpå, etter først å ha fått fylt hele urinblæren med cellegift, slik at jeg måtte ligge med dette en hel time, før de tømte den igjen. Da jeg skulle reise hjem på morgenen skulle de ta ut kateteret de hadde satt, noe som gjorde forferdelig vondt, da det ble utført av en sykepleier som mest sannsynlig ikke var noe god på dette. Deretter skulle jeg forsøke å tisse på vanlig måte. Jeg gikk på toilettet, men det sved så forferdelig at jeg svimte av. Jeg krøp inn i sengen og lå og bar meg som en liten drittunge, men det gjorde så forferdelig vondt. Sykepleieren skjønte tydeligvis ikke hvor vondt det gjorde for hun mente jeg måtte forsøke igjen. Jeg gikk ut igjen men svimte av på samme måte. Krøp på alle fire mot sengen og lå med beina på gulvet og på magen over sengen og bar meg atter som et lite barn da det gjorde utrolig vondt.

Jeg opplevde denne sykepleieren som lite empatisk og omsorgsfull for det var lit å spore av denne etterstrebelsesverdige dyden både i hennes blikk og ansiktsuttrykk. Antageligvis var det noen andre som hadde observert hendelsen, for etter en stund kom overlegen og sa de hadde bestemt at katater skulle settes inn igjen og at jeg skulle ha dette i ca en uke, før jeg skulle få det fjernet poliklinisk i Fredrikstad. Nå ble jeg glad, da jeg overhodet ikke ville klare å late vannet på ordinær måte. Gikk dermed med urinpose på beinet og måtte ligge med dette døgnet rundt hjemme. Da dette ble fjernet på uroligisk poliklinikk i Fredrikstad gikk det relativt greit, da denne sykepleieren tydeligvis hadde gjort dette før.
Jeg ble deretter satt opp på tremåneders kontroller. Men så fikk jeg beskjed om at de ville ha meg inn igjen for å høvle av et lag der svulsten hadde sittet for å se om de hadde fått fjernet alt.
Dermed dro jeg inn igjen for å utføre dette enkle inngrepet.
Kl- 08:00 en stille og overskyet dag i mai, ble jeg derfor trillet inn på operasjonssalen, men kirurgen som skulle utføre inngrepet kom springende og sa at jeg ikke skulle trilles inn allikevel, da de hadde besluttet at dette inngrepet ikke skulle utføres. Kirurgen bøyde seg ned til meg og spurte om jeg ikke hadde hørt noe om dette. Jeg svarte som sant var at nei, det hadde jeg ikke, ellers ville jeg jo ikke ha lagt her i sykesengen på vei inn på operasjonssalen, (merkelig enkelte av disse kirurgene. De ser hva som skjer, allikevel spør de!).
Dermed ble jeg i all hast fortalt, at de nå i samsvar med Ullevål og Rikshospitalet hadde besluttet at jeg skulle operere vekk; urinblæren, lymfekjertler, prostata, sædblæren og blindtarmen.
Jeg fikk sjokk, jeg ble sikkert rar i ansiktet, masse rare tanker for gjennom hodet. Jeg hadde mistet min far i prostatakreft bare to år tidligere og tenkte; nå er det min tur! Kirurgen bemerket at hun synes jeg så perpleks ut og spurte om jeg reagerte. Da ble jeg sint og repliserte med å spørre om hun synes det var så rart, da jeg egentlig kom for å bare høvle av et lag der svulsten hadde sittet,  men derimot ble forespeilet et inngrep der de skulle fjerne halvparten av alle innvollene mine. Til dette hadde hun ikke noe svar.
Hun fortalte at kreften jeg hadde,  ikke bare var hissig men av hissigste sort og at de først hadde lest feil på den latin som beskrev graden av aggressivitet. Etter en stund spurte jeg henne mer om hvordan de kunne ha lest feil, men da ville hun ikke snakke mer om dette og svarte at det ikke var noe å henge seg opp i. Deretter ble jeg sendt hjem igjen etter bare en time.

Eivind