I går skrev jeg en del om starten på mitt sykdomsforløp. Ser at jeg kunne ha skrevet noe annerledes og mer utfyllende. Men føler for å gi et bakteppe for hva som er grunnen til at jeg er der jeg er i dag og siden historien startet for over to år siden har jeg valgt å være noe kort om de første hendelsene.
Da jeg fikk beskjeden om kreft i urinblæren ble jeg ikke så veldig redd, ja helt sant, ble faktisk ikke så redd. Hadde et lønnlig håp om og en god tro på at dette skulle ordne seg og at jeg skulle få leve videre etter å ha fått fjernet styggedommen. Så jeg så frem til å få gjennomført operasjonen som skulle gjennomføres 14 juli 2010 på Aker sykehus.
Jeg ventet på innkalling til operasjon og fikk en tlf derifra med kort frist til dagen da inngrepet skulle skje den 14 juli. Jeg måtte møte dagen før og hadde kort frist på meg.
Jeg jobbet på den tiden på politihuset i Moss. Den 9 juli pakket vi, jeg og Torill (min ektefelle), for å dra til Ålesund. Jeg følte veldig sterkt for å komme opp på Synnes på Vigra en siste gang (visste jo ikke hvordan dette ville ende). Så dro vi avsted, med overnatting på Lillehammer og dro videre oppover, for deretter å ankomme Ålesund den 10.juli på kvelden. Vi tok inn på Scandic hotell. Jeg spurte i resepsjonen om de hadde et ledig rom med utsikt over til øya Vigra der Synnes ligger, helt ytterst på øya. Det hadde de og det lå i 4 etasje, så det var en nydelig utsikt utover innseilingen til byen og ut dit jeg har mine røtter og som jeg kan dokumentere skriftlig herkomst så langt tilbake som til 1400 tallet.
Helt fra jeg ankom byen (hadde ikke vært der siden 1984), så kjente jeg en merkelig og uforklarlig tilhørighet, at det var her jeg hadde røttene mine. Vi spiste en lett, men sen middag på et utested, for deretter å returnere til hotellrommet. Der ringte jeg min firmenning Elisabeth Synnes og fortalte at jeg og min kone var i byen, samtidig spurte jeg om hun hadde lyst til å hilse på oss. Stor var min forbauselse da hun allerede med det samme ville komme og spurte om hun kunne ta med seg sin sønn Andre.
Det ble en hyggelig kveld. Vi tok noen øl sammen og dro ut på byen hvor det ble mer øl og senere en kort omvisning på byens uteliv. Det ble sent og jeg var noe trett da vi gikk ned til frokost dagen derpå. Neste dag gikk med til å være ute på Vigra der vi besøkte Kåre og Randi Synnes (Kåre er også gitarist som meg selv), etter først å ha besett selve Synnesvågen og Synnes.
Den 12 juli dro vi hjemover igjen og jeg møtte på Aker sykehus utpå dagen den 13 juli.
Der fikk jeg et rom og ble overlatt til meg selv. Utpå kvelden kom de to kirurgene for en siste prat og en bekreftelse på at jeg fremdeles gikk for den løsningen jeg hadde valgt. Den gikk ut på at jeg ikke ønsket noen pose på magen (urinpose), men at de laget et reservoir av 20 cm av tykktarmen. De skulle da lage et hull i magen hvoretter jeg kunne stikke inn et kateter og tømme reservoiret hver 4de time.
Senere på kvelden måtte jeg barbere meg over hele kroppen og så fikk jeg noe å sove på. Kl- 06:00 den 14 ble jeg vekket og jeg gikk i dusjen for å gjøre meg klar til operasjonen som skulle starte kl 07:00.
Operasjonen varte i noe over 7 timer (ja syv). De åpnet hele buken på meg, tok ut alle tarmene og magesekken, slik at det var mulig å kjøre hele hodet inn i buken min om noen skulle føle behov for det. Etterhvert som operasjonen skred frem brant de alle blodårene som ble kuttet over slik at jeg ikke skulle forblø. De fjernet altså Urinblæren, prostata, sædblæren, lymfekjertler og blindtarmen. Samt at de tok 20 cm (1/3 del) av tykktarmen for å lage dette reservoiret som skulle samle opp urinen, da jeg nå ikke lenger hadde noen urinblære. Deretter stappet de alle innvollene på plass. Så sydde de meg igjen med over 40 sting.
Utpå kvelden våknet jeg fra narkosen til et smertehelvete uten like. Jeg lå med smertepumpe, men den coctailen av bl.a. Morfin og annet de hadde blandet hadde ikke noen særlig virkning på meg, så jeg ble liggende og skrike av smerter. Anestesilegene jobbet på spreng for å finne noe som virket og etterhvert fikk jeg en annen blanding. Denne blandingen slo meg helt ut, noe som visstnok var farlig, så de gikk tilbake til den første igjen, noe som medførte nok en runde med uutholdelige smerter. Slik holdt de på en stund med bytte av smertestillende over noen dager, uten at de fant noen varig løsning.
Helt neddopet gikk jeg inn i en drømmetilstand der marerittene florerte. Jeg fikk de grusomste syner og våknet badet i svette hivende etter pusten, redd og helt forskremt, så virkelig opplevdes det.
Bl.a. opplevde jeg et mareritt der jeg lå midt i en haug av lik på en av nazistenes utrydningsleire under annen verdenskrig. Selv om jeg var meg bevistt at det var drøm og ikke virkelighet, kunne jeg kjenne en sterk frykt og opplevde det ubehagelig å ligge på alenerom.
Nå kunne jeg ane hvordan det må oppleves å hallusinere. Nå kunne jeg få en flik inn i den verden de opplever de jeg jobbet med på post 10 på Veum sykehus, de akutt psykotiske, paranoide schizofrene. Det var et helvete og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe lignende.
Slik lå jeg et par døgn og hadde det helt forferdelig. Hver dag våknet jeg opp til et helvete, badet i svette og frykt og med de grusomste smerter.
Jeg måtte opp og stå allerede dagen etter, men først etter over en uke klarte jeg å gå for egen maskin.
Skal ikke gå for mye i detaljer her, men kan opplyse om at det som måtte være å berette, stort sett består av mye udelikate detaljer.
Til slutt koblet de meg fra smertepumpen og besluttet å gi meg Morfin peroralt (gjennom munnen) istedet.
Nå kunne jeg ta stativet med meg og gå i gangene. Riktignok ganske ustøtt og meget ruset, proppet som jeg var med Morfin + diverse.
Jeg var svak, ustø og introvert i blikket, men jeg var oppe av sengen igjen og jeg gikk for egen maskin HURRA!!!!!
Etter 13 (tretten) døgn kunne jeg endelig forsøke meg med en halv kopp med tynn suppe, ja 13 døgn uten fast føde, kun ved drypp inn gjennom en kanyle i halsen.
etter noen dager med suppe og en halv skive loff kunne jeg endelig bestille meg en kald vørterøl og en skive brød. For etter enda noen dager å kunne forsøke meg på en lettere middag.
Nå skal jeg gi meg for i dag. Neste gang skal jeg fortelle om de fantastiske sykepleierne de hadde der inne. Camilla, Inger Johanne og min faste primærkontakt Renate, for det var de tre som jobbet mest med meg.
Midt oppe i dette lå jeg med en masse slanger inn i kroppen (antar det var en 8 - 10 ulike).Enkelte så lange som opp til en 30 - 40 cm lange, samt to slanger som tappet reservoiret for urin ned til to poser som hang på sengen.
Jeg skal spare mine lesere for udelikate detaljer, men kan kort opplyse om at jeg både kastet opp og gjorde på meg flere ganger i døgnet, noe som medførte en masse arbeid for de flotte sykepleierne jeg hadde rundt meg og som var helt jævlig for meg som hater å belaste andre med slikt.
Eivind
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar