tirsdag 31. januar 2012

Innlegg 2

I går skrev jeg en del om starten på mitt sykdomsforløp. Ser at jeg kunne ha skrevet noe annerledes og mer utfyllende. Men føler for å gi et bakteppe for hva som er grunnen til at jeg er der jeg er i dag og siden historien startet for over to år siden har jeg valgt å være noe kort om de første hendelsene.
Da jeg fikk beskjeden om kreft i urinblæren ble jeg ikke så veldig redd, ja helt sant, ble faktisk ikke så redd. Hadde et lønnlig håp om og en god tro på at dette skulle ordne seg og at jeg skulle få leve videre etter å ha fått fjernet styggedommen. Så jeg så frem til å få gjennomført operasjonen som skulle gjennomføres 14 juli 2010 på Aker sykehus.

Jeg ventet på innkalling til operasjon og fikk en tlf derifra med kort frist til dagen da inngrepet skulle skje den 14 juli. Jeg måtte møte dagen før og hadde kort frist på meg.
Jeg jobbet på den tiden på politihuset i Moss. Den 9 juli pakket vi, jeg og Torill (min ektefelle), for å dra til Ålesund. Jeg følte veldig sterkt for å komme opp på Synnes på Vigra en siste gang (visste jo ikke hvordan dette ville ende). Så dro vi avsted, med overnatting på Lillehammer og dro videre oppover, for deretter å ankomme Ålesund den 10.juli på kvelden. Vi tok inn på Scandic hotell. Jeg spurte i resepsjonen om de hadde et ledig rom med utsikt over til øya Vigra der Synnes ligger, helt ytterst på øya. Det hadde de og det lå i 4 etasje, så det var en nydelig utsikt utover innseilingen til byen og ut dit jeg har mine røtter og som jeg kan dokumentere skriftlig herkomst så langt tilbake som til 1400 tallet.
Helt fra jeg ankom byen (hadde ikke vært der siden 1984), så kjente jeg en merkelig og uforklarlig tilhørighet, at det var her jeg hadde røttene mine. Vi spiste en lett, men sen middag på et utested, for deretter å returnere til hotellrommet. Der ringte jeg min firmenning Elisabeth Synnes og fortalte at jeg og min kone var i byen, samtidig spurte jeg om hun hadde lyst til å hilse på oss. Stor var min forbauselse da hun allerede med det samme ville komme og spurte om hun kunne ta med seg sin sønn Andre.
Det ble en hyggelig kveld. Vi tok noen øl sammen og dro ut på byen hvor det ble mer øl og senere en kort omvisning på byens uteliv. Det ble sent og jeg var noe trett da vi gikk ned til frokost dagen derpå. Neste dag gikk med til å være ute på Vigra der vi besøkte Kåre og Randi Synnes (Kåre er også gitarist som meg selv), etter først å ha besett selve Synnesvågen og Synnes.
Den 12 juli dro vi hjemover igjen og jeg møtte på Aker sykehus utpå dagen den 13 juli.

Der fikk jeg et rom og ble overlatt til meg selv. Utpå kvelden kom de to kirurgene for en siste prat og en bekreftelse på at jeg fremdeles gikk for den løsningen jeg hadde valgt. Den gikk ut på at jeg ikke ønsket noen pose på magen (urinpose), men at de laget et reservoir av 20 cm av tykktarmen. De skulle da lage et hull i magen hvoretter jeg kunne stikke inn et kateter og tømme reservoiret hver 4de time.
Senere på kvelden måtte jeg barbere meg over hele kroppen og så fikk jeg noe å sove på. Kl- 06:00 den 14 ble jeg vekket og jeg gikk i dusjen for å gjøre meg klar til operasjonen som skulle starte kl 07:00.

Operasjonen varte i noe over 7 timer (ja syv). De åpnet hele buken på meg, tok ut alle tarmene og magesekken, slik at det var mulig å kjøre hele hodet inn i buken min om noen skulle føle behov for det. Etterhvert som operasjonen skred frem brant de alle blodårene som ble kuttet over slik at jeg ikke skulle forblø. De fjernet altså Urinblæren, prostata, sædblæren, lymfekjertler og blindtarmen. Samt at de tok 20 cm (1/3 del) av tykktarmen for å lage dette reservoiret som skulle samle opp urinen, da jeg nå ikke lenger hadde noen urinblære. Deretter stappet de alle innvollene på plass. Så sydde de meg igjen med over 40 sting.
 Utpå kvelden våknet jeg fra narkosen til et smertehelvete uten like. Jeg lå med smertepumpe, men den coctailen av bl.a. Morfin og annet de hadde blandet hadde ikke noen særlig virkning på meg, så jeg ble liggende og skrike av smerter. Anestesilegene jobbet på spreng for å finne noe som virket og etterhvert fikk jeg en annen blanding. Denne blandingen slo meg helt ut, noe som visstnok var farlig, så de gikk tilbake til den første igjen, noe som medførte nok en runde med uutholdelige smerter. Slik holdt de på en stund med bytte av smertestillende over noen dager, uten at de fant noen varig løsning.
Helt neddopet gikk jeg inn i en drømmetilstand der marerittene florerte. Jeg fikk de grusomste syner og våknet badet i svette hivende etter pusten, redd og helt forskremt, så virkelig opplevdes det.
Bl.a. opplevde jeg et mareritt der jeg lå midt i en haug av lik på en av nazistenes utrydningsleire under annen verdenskrig. Selv om jeg var meg bevistt at det var drøm og ikke virkelighet, kunne jeg kjenne en sterk frykt og opplevde det ubehagelig å ligge på alenerom.
Nå kunne jeg ane hvordan det må oppleves å hallusinere. Nå kunne jeg få en flik inn i den verden de opplever de jeg jobbet med på post 10 på Veum sykehus, de akutt psykotiske, paranoide schizofrene. Det var et helvete og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe lignende.
Slik lå jeg et par døgn og hadde det helt forferdelig. Hver dag våknet jeg opp til et helvete, badet i svette og frykt og med de grusomste smerter.
Jeg måtte opp og stå allerede dagen etter, men først etter over en uke klarte jeg å gå for egen maskin.
Skal ikke gå for mye i detaljer her, men kan opplyse om at det som måtte være å berette, stort sett består av mye udelikate detaljer.
Til slutt koblet de meg fra smertepumpen og besluttet å gi meg Morfin peroralt (gjennom munnen) istedet.
Nå kunne jeg ta stativet med meg og gå i gangene. Riktignok ganske ustøtt og meget ruset, proppet som jeg var med Morfin + diverse.
Jeg var svak, ustø og introvert i blikket, men jeg var oppe av sengen igjen og jeg gikk for egen maskin HURRA!!!!!
Etter 13 (tretten) døgn kunne jeg endelig forsøke meg med en halv kopp med tynn suppe, ja 13 døgn uten fast føde, kun ved drypp inn gjennom en kanyle i halsen.
etter noen dager med suppe og en halv skive loff kunne jeg endelig bestille meg en kald vørterøl og en skive brød. For etter enda noen dager å kunne forsøke meg på en lettere middag.

Nå skal jeg gi meg for i dag. Neste gang skal jeg fortelle om de fantastiske sykepleierne de hadde der inne. Camilla, Inger Johanne og min faste primærkontakt Renate, for det var de tre som jobbet mest med meg.
Midt oppe i dette lå jeg med en masse slanger inn i kroppen (antar det var en 8 - 10 ulike).Enkelte så lange som opp til en 30 - 40 cm lange, samt to slanger som tappet reservoiret for urin ned til to poser som hang på sengen.
Jeg skal spare mine lesere for udelikate detaljer, men kan kort opplyse om at jeg både kastet opp og gjorde på meg flere ganger i døgnet, noe som medførte en masse arbeid for de flotte sykepleierne jeg hadde rundt meg og som var helt jævlig for meg som hater å belaste andre med slikt.

Eivind

mandag 30. januar 2012

Blogg om sykdommen min

Da det er mange som følger meg i sykdomsforløpet mitt og som har uttalt at de ønsker å vite hvordan det går med meg, har jeg besluttet å lage en blogg om dette. Har tenkt på det lenge, men nå skal jeg i alle fall forsøke. Er helt nytt for meg dette så jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å bli.

I januar 2010 fikk jeg påvist kreft i urinblæren og svulsten ble fjernet på Moss sykehus den 14 mars. Den målte 5 cm og jeg fikk reise hjem dagen ettrpå, etter først å ha fått fylt hele urinblæren med cellegift, slik at jeg måtte ligge med dette en hel time, før de tømte den igjen. Da jeg skulle reise hjem på morgenen skulle de ta ut kateteret de hadde satt, noe som gjorde forferdelig vondt, da det ble utført av en sykepleier som mest sannsynlig ikke var noe god på dette. Deretter skulle jeg forsøke å tisse på vanlig måte. Jeg gikk på toilettet, men det sved så forferdelig at jeg svimte av. Jeg krøp inn i sengen og lå og bar meg som en liten drittunge, men det gjorde så forferdelig vondt. Sykepleieren skjønte tydeligvis ikke hvor vondt det gjorde for hun mente jeg måtte forsøke igjen. Jeg gikk ut igjen men svimte av på samme måte. Krøp på alle fire mot sengen og lå med beina på gulvet og på magen over sengen og bar meg atter som et lite barn da det gjorde utrolig vondt.

Jeg opplevde denne sykepleieren som lite empatisk og omsorgsfull for det var lit å spore av denne etterstrebelsesverdige dyden både i hennes blikk og ansiktsuttrykk. Antageligvis var det noen andre som hadde observert hendelsen, for etter en stund kom overlegen og sa de hadde bestemt at katater skulle settes inn igjen og at jeg skulle ha dette i ca en uke, før jeg skulle få det fjernet poliklinisk i Fredrikstad. Nå ble jeg glad, da jeg overhodet ikke ville klare å late vannet på ordinær måte. Gikk dermed med urinpose på beinet og måtte ligge med dette døgnet rundt hjemme. Da dette ble fjernet på uroligisk poliklinikk i Fredrikstad gikk det relativt greit, da denne sykepleieren tydeligvis hadde gjort dette før.
Jeg ble deretter satt opp på tremåneders kontroller. Men så fikk jeg beskjed om at de ville ha meg inn igjen for å høvle av et lag der svulsten hadde sittet for å se om de hadde fått fjernet alt.
Dermed dro jeg inn igjen for å utføre dette enkle inngrepet.
Kl- 08:00 en stille og overskyet dag i mai, ble jeg derfor trillet inn på operasjonssalen, men kirurgen som skulle utføre inngrepet kom springende og sa at jeg ikke skulle trilles inn allikevel, da de hadde besluttet at dette inngrepet ikke skulle utføres. Kirurgen bøyde seg ned til meg og spurte om jeg ikke hadde hørt noe om dette. Jeg svarte som sant var at nei, det hadde jeg ikke, ellers ville jeg jo ikke ha lagt her i sykesengen på vei inn på operasjonssalen, (merkelig enkelte av disse kirurgene. De ser hva som skjer, allikevel spør de!).
Dermed ble jeg i all hast fortalt, at de nå i samsvar med Ullevål og Rikshospitalet hadde besluttet at jeg skulle operere vekk; urinblæren, lymfekjertler, prostata, sædblæren og blindtarmen.
Jeg fikk sjokk, jeg ble sikkert rar i ansiktet, masse rare tanker for gjennom hodet. Jeg hadde mistet min far i prostatakreft bare to år tidligere og tenkte; nå er det min tur! Kirurgen bemerket at hun synes jeg så perpleks ut og spurte om jeg reagerte. Da ble jeg sint og repliserte med å spørre om hun synes det var så rart, da jeg egentlig kom for å bare høvle av et lag der svulsten hadde sittet,  men derimot ble forespeilet et inngrep der de skulle fjerne halvparten av alle innvollene mine. Til dette hadde hun ikke noe svar.
Hun fortalte at kreften jeg hadde,  ikke bare var hissig men av hissigste sort og at de først hadde lest feil på den latin som beskrev graden av aggressivitet. Etter en stund spurte jeg henne mer om hvordan de kunne ha lest feil, men da ville hun ikke snakke mer om dette og svarte at det ikke var noe å henge seg opp i. Deretter ble jeg sendt hjem igjen etter bare en time.

Eivind