torsdag 8. mars 2012

Er en stund siden jeg skrev mitt forrige blogginnlegg nå. Så det er på tide å forsøke å komme seg videre med historien.
Jeg glemte å fortelle noe i mitt forrige innlegg.

Etter å ha lagt syk ca tre uker etter operasjonen, ble det besluttet at jeg skulle ha blodoverføring. Det ble injisert blod (en halv liter) sånn ved kveldsmaten. Jeg lå der og spiste brødskive med reker og fiskepudding mens blodet strømmet inn gjennom en kanyle i halsen. En sykepleier spurte meg hvordan jeg kunne orke og spise fiskepudding når jeg lå med det mørkerøde blodet som ble overført til meg fra posen som hang på et stativ ved siden av meg. Jeg fortalte henne at jeg var pølsemaker og hadde jobbet med slakt i nesten 30 år, så blod var ikke noe problem for  meg. Så langt, alt godt.

Utover kvelden begynte jeg å fryse og spurte om det var normalt ved blodoverføringer. Jeg fikk til svar at vi reagerte forskjellig vi mennesker. Jeg sovnet, men våknet ut på natten av at jeg frøs mer og mer og de tok et blodtrykk. Det var fatalt, 80 over 45, er jo ekstremt lavt og de tilkalte lege. Denne legen bestemte at jeg skulle få målt blodtrykket hver halvtime og om det gikk under 80/ 40 så skulle jeg kjøres på intensiven umiddelbart. En av mine flotte sykepleiere Camilla( hun med alle tattoveringene hadde ansvaret for dette utover natten og den siste gangen hun målte blodtrykket mitt var kl- 06:00 på morgenen. da var det på 82/ 46. Hun sa til meg at hun kom tilbake om en halvtime så hørte jeg døren til mitt enerom gikk igjen og hun var vekk.
Umiddelbart etterpå skjedde følgende; jeg begynte å skjelve noe voldsomt (hele sengen sto og hoppet), jeg fikk de sterkeste frostrier og fikk ikke pustet. Panikken kom. Det å ikke få oksygen er helt forferdelig, jeg ble kjemperedd. Så dro jeg i snoren etter hjelp, men minuttene gikk uten at noe skjedde. Jeg fikk ikke puste og tenkte at; nå dør jeg. Det var over 30 pasienter på avdelingen og kun tre sykepleiere på vakt. Jeg var sikker på at jeg skulle dø før noen kom, og minuttene sneglet seg avsted. Så kom Camilla inn døren og hun forsto med en gang at noe var galt, da jeg var helt blå rundt leppene og hev etter pusten. Hun trykket på alarmen og jeg hørte et smell av glass og kopper ute på gangen, Hørte etterpå at det var Wendy (en annen sykepleier fra Ålesund faktisk) som kastet fra seg et brett med glass og kopper og sprang mot mitt rom. Rett etterpå kom akutteamet, rommet fyltes opp av 5 - leger/ kirurger 2 anestesileger i grønt og en haug av sykepleiere. De klarte ikke å få i gang pusten min og jeg kjente frykten ta meg. Ikke redselen for døden, men det var bare helt grusomt å ikke få puste. De holdt på med masker og oksygentilførsel gjennom slanger og etter en lang stund roet det seg og jeg ble kjørt ned på intensiven.

I mellomtiden mens dette sto på hadde de ringt hjem og vekket Torill, konen min og bedt henne komme innover til Oslo umiddelbart for de visste ikke om de klarte å redde meg og at jeg kanskje kom til å dø.
Hun ringte min eldste datter og de tok bussen innover da sykehuset frarådet henne å kjøre selv.
Jeg er seig, jeg kjempet i mot og overlevde. Våknet på intensiven, riktignok helt utmattet, men i live. Julie og Torill kom og jeg fikk såvidt snakket litt med dem før jeg sovnet igjen.
Uover dagen kom en lege og fortalte at han var av den oppfatning at anfallet var utløst av sterk angst.
På tross av min dårlige forfatning ble jeg kjempesint og eksploderte av sinne. ANGST!!! JEG???? Har da vel for pokker aldri vært plaget av angst. Jgg har jobbet med angst på Veum sykehus i flere år og vet godt hva angst er. Jeg hadde det i alle fall ikke. Virket som om han skjønte det, for han fosrsvant umiddelbart. Hadde han ikke gått hadde jeg tatt tak i skjortebrystet hans (hånden min var allerede på vei opp).
To dager senere hadde de funnet ut hva som hadde skjedd. Blodet jeg fikk overført var infisert og fullt av bakterier og jeg hadde gått inn i noe som på fagspråket kalles "Sepsis". Jeg hadde med andre ord fått en kraftig blodforgiftning. ANGSTANFALL!!!!! helsike heller.

Ut i slutten av september var jeg tilbake på jobb og var før jul inne to ganger på Aker sykehus for en kontroll. siste gang den 1ste desember. Da tok de røntgen av reservoiret mitt samt bilder av thorax ( brystregionen). Jeg var kvitt kreften, jeg var begynt på videreutdanning i september og jeg var i full jobb, selv om jeg slet med å klare å komme meg på skolen (Diakonhjemmet i Oslo), den første uken i september. Livet smilte til meg igjen og etter fire år på grunnutdanningen kunne jeg endelig begynne å fordype meg i det som interesserte meg aller mest; KONFLIKHÅNDTERING/ MEKLING, noe som skulle vare et helt skoleår.
Første uken i januar 2011, ringte min tlf da jeg satt på kontoret. Det var doktor Geiran fra Aker og jeg kjente håren på armene reise seg. Han pleiede aldri å ringe meg og jeg skjønte med en gang at nå var det noe alvorlig galt. For første gang var jeg skikkelig redd. Han spurte om jeg kunne komme innover for en prat, for de hadde funnet noe på bildene som gjorde at de måtte gi meg mer behandling. Han ga meg time kl- 09:00 allerede neste morgen. Så jeg ringte min søster Marianne som er sykepleier og hun var med innover.
Hele veien innover i bilen kjente jeg på frykten. Var det spredning....i så fall hvor, til skjelettet? til leveren? Jeg ble vist inn til dr Geiran og han fortalte at kreften hadde spredd seg til begge lungene og at han hadde tatt kontakt med sykehuset østfold som nå skulle gi meg cellegift, eller kjemoterapi som det heter på fagspråket.Han lot meg imidlertid ha et håp om at dette også kunne la seg ordne og at jeg kunne bli nogenlunde frisk igjen. Jeg kjørte Marianne hjem og dro deretter på jobb hvor jeg fortalte mine kolleger hva som hadde skjedd.
Neste uke møtte jeg på sykehuset Østfold, på poliklinikken for kreft og blodsykdommer. Bare det å se dette skiltet på utsiden av avdelingen virket skremmende, nå var jeg blitt alvorlig syk, jeg befant meg plutselig på den mest skremmende sykehusavdelingen av alle. Flere av pasientene var tydelig kreftsyke, tynne og avmagrede og uten hår på kroppen. Jeg ville ikke bli sånn, jeg ville leve og bestemte meg der og da for; at jeg skulle kjempe alt jeg kunne. Jeg hadde jo fremdeles et håp om at behandlingen skulle hjelpe.
Så langt var det et håp. Da jeg kom inn til onkologen (kreftlege), fikk jeg beskjed om at det var flere bittesmå ondartede svulster i begge lungene og at jeg mest sannsynlig kom til å dø av dette, hvis det da ikke skjedde noe annet i mellomtiden.
De skulle sette i gang med cellegift og i beste fall ville de kunne klare å sette svulstene i hvilemodus, slik at de kunne forsinke prosessen og gi meg mer tid før jeg kappet trossene og forlot denne verden. Ubarmhjertig og hjerterått, men ingenting å gjøre ved. Slaget var allerede tapt, jeg hadde bare en ting å kjempe for og det var å holde døden på avstand så lenge det er mulig. Jeg ville gi alt. Døden skulle ikke få meg uten kamp. Det vi alle frykter mest av alt og som vi ikke orker å forholde oss til, var nå for meg blitt en realitet. Jeg skulle dø av kreft i lungene.
Hva skulle jeg gjøre.....jo gå på jobb. Gjøre helt normale ting, skyve sykdommen i bakgrunnen og forsøke å være så normal som mulig, så lenge jeg kunne. Jeg nektet å legge meg ned å være syk. Jeg ville fremdeles være med i livet, jobbe og ha det godt. Så jeg gikk rett på jobb og i intervju på en stilling jeg hadde søkt på. Men først fikk jeg ordet på et møte vi hadde, der jeg fikk fortelle alle mine kolleger på en gang, hva som hadde skjedd.
Før møtet startet ga sjefen ordet til meg og jeg fortalte alle sammen (vi er nesten 25 stk), at jeg hadde fått uhelbredelig kreft i lungene og at jeg nå visste hva jeg kom til å dø av. Samtidig ba jeg alle mine kolleger, så langt det lot seg gjøre å behandle meg som om ingenting hadde skjedd. Jeg sa at jeg forsto at det kunne bli vanskelig, men at det var mitt ønske. Jeg ville være normal så lenge som mulig og ikke bli tatt ekstra hensyn til. Ingen skulle få lov å ynke seg over meg, jeg er ingen stakkar som alle skal ta hensyn til hele tiden.

Nå gikk jeg inn i en periode som varte et par mnd tid, hvor jeg forsøkte å forstå hva som skjedde. Jeg skulle dø, jeg hadde kreft i begge lungene og jeg visste ikke hvor lenge jeg hadde igjen å leve, eller hvor fæl cellegiftbehandlingene kom til å bli. Den 2 februar 2011 fikk jeg min første cellegiftbehandling og den var bare helt forferdelig, jeg ville heller dø, enn å holde det ut. Kroppen dirret som om de ga meg elektriske støt. Jeg var kvalm, utmattet og kjente på et så sterkt ubehag at jeg tenkte det ville være bedre å dø enn å utholde dette. En natt jeg skulle på toilettet våknet jeg på gulvet, da jeg hadde besvimt og slått pannen i flisveggen på badet. Jeg reiste meg opp for å forsøke å tømme reservoiret enda en gang og våknet av at jeg lå med hodet mellom toilettskålen og veggen med en stor kul i bakhodet, etter et ublidt møte med veggen enda en gang, etter å ha besvimt for andre gang.
Jeg klarte etterhvert å få tømt og kom meg ned i sengen igjen. Etter en uke var jeg tilbake på jobb, utmattet, kvalm og utenfor, men jeg var med, jeg var tilbake...YESS!.

Jeg jobbet på politistasjonen i Moss på denne tiden og i bussen på vei til Moss (dagen etter en injeksjon med cellegift),  holdt jeg på å kaste opp inne på bussen kl- 07:00 på morgenen. Det var 15 kalde minusgrader ute og vi befant oss på Rådesletta. Jeg kunne jo ikke gå av her. Jeg hev innpå noe kvalmestillende medisin og det ga seg noe. 07:40 trampet jeg inn på politistasjonen og ned på kontoret mitt, slo på pc'en og satte over kaffen. Jeg var "back in business...WOW. Jeg var ikke syk jeg, neida, helt normal, akkurat som alle andre.....
Nå vet jeg at jeg har sort belte i forskyvning ( ikke fortrenging, som er å late som om det ikke har skjedd. En  viktig distinksjon).....heldigvis....hva skulle jeg ellers gjort....vært hjemme i sengen og grått og forbannet døden, hva kan jeg bruke det til?
Nei! jeg valgte heller å prise livet. Så mye hadde jeg aldri før elsket livet.

Jeg nøt hvert sekund. Jeg pustet inn i dype drag og var fremdeles med i samfunnslivet, fremdeles i jobb, fremdeles en del av et miljø og i en jobb jeg elsker. Ingenting er som å jobbe med mennesker. Når jeg får en klient inn på kontoret, lukker døren og sitter i samtaler. Da er yrkeslivet på sitt beste, da svinger det og da er jeg i mitt ess.
Jeg har kreft i begge lungene ja! Men ikke pokker om jeg skal gi meg før jeg er nødt....nå startet kampen,med kurer hver tredje uke, hvorav en uke dausjuk i sengen og to uker på jobb og så ny kur og på igjen...
Livet er fantastisk, det er verdt å kjempe for og det kan være utrolig flott....

Jeg elsker livet!
Eivind





































1 kommentar: