Forrige gang skrev jeg om operasjonene, først på Moss sykehus, deretter den store operasjonen på Aker sykehus. Jeg var fremdeles ikke redd, tro meg, var overbevist om at dette skulle ordne seg bare de fikk skjært vekk utysket. Det var noen helvetes uker på Aker og de første dagene og ukene opplevde jeg et mareritt. Men all erfaring tidligere i livet har lært meg, at bare man slåss tilbake, eller orker å stå i det vanskelige over tid, så vil alt ordne seg.

Min primærkonakt Renate var en ubetalelig personlighet, hun var litt rocka, hes stemme, liten og vever, men med en stå på vilje og et engasjement det står respekt og beundring av. Nettopp utdannet som kreftsykepleier etter å ha jobbet som ordinær sykepleier noen år.
En morgen våkner jeg, helt utmattet og orker ikke tenke påå gjennomleve nok en dag fylt av smerter og uvisshet. Når Renate kommer for å foreta morgenstellet så sier jeg at jeg ikke orker mer. På sin friske Harstaddialekt repliserer hun at "joda Eivind, så klart du orker, du har jo ikke noe valg". Som den etterettelige sosionomen jeg er, svarer jeg helt i tråd med lærebøkene; "joda Renate; vi har alle et valg, det er alltid en annen mulighet i livet". Hun ser på meg med uutgrunnelige øyne, lyser opp i et smil og sier, men denne gangen har du ikke noe valg, du må bare kjempe videre". Jeg svarer temmelig nedbrutt, men allikevel med en spøkefull undertone; "du kan gi meg en kule i panna!" Hun svarer da grav alvorlig, at ok, Eivind; vi ser på det frem til klokken er halv ett; er du ikke bedre da, så skyt æ dæ!" Dette får meg til å smile og jeg kjenner livslysten komme tilbake. For meg har humor alltid vært viktig i den kampen vi står i midt i livets ubøyelige realiteter.

Hver dag kom de inn og stelte meg, like blide og imøtekommende.Den tøffe Renate, pliktoppfyllende Inger Johanne og den med dødsforakt pågående og med masse tattoveringer Camilla, som tålte en masse fysiske uhumskheter. Hver gang jeg var uheldig og både gjorde på meg og kastet opp på en gang, så var det langt de fleste gangene Camilla som var den uheldige på vakt. Jeg simpelthen lå badet i uhumskheter. men allikevel, de var alltid smilende og ivaretok meg på den beste måte. Forbilledlig spør du meg. Jentene var supre, jeg elsker dem og når jeg er på kontroller på Aker, er jeg alltid oppe for å slå av en prat og få en klem av de som er på vakt. De gjør en jobb det står respekt av. De er engler i hvitt.

Ette å ha lagt på Aker i seks uker ble jeg sendt videre til et rehabiliteringssted ute i Bærum. Husker ikke nå hva det het der, men Quisling skulle riktignok ha tatt beslag i stedet under krigen for å innlosjere unge ariske mennesker av begge kjønn slik at de kunne formere seg og befolke verden med den, i hans nazistiske og forskrudde overbevisning ariske og overmenneskelige fullkommenhet.
Der skulle jeg være i 14 dager på statens bekostning, noe som tilsvarte 1 500 kr pr døgn. Herrejemini og galemathias. Alt ble feil fra begynnelsen. Der bodde stort sett bare 80 - 90 åringer og jeg ble plassert ved et bord med en med Parkinson som skalv så ille at han poppet løskokte egg utover duken, samtidig som han satt og klinte med senneps og tomatsild utover både fjes og duken. På min andre side fikk jeg være bordkavaler for en ualminnelig høflig kvinne fra Vadsø på 88 år som fortalte meg 3 -4 ganger under hvert måltid (vi spiste 3 ganger pr dag) at hun hadde jobbet 30 år i vegvesenet. jeg svarte like høflig hver gang at; Jøss! det var jammen ikke værst og unnlot å fortelle at i disse dager er trofasthet mot arbeidsgiver over mange år ikke lenger et pre, men tegn på stagnasjon.
Rett ovenfor meg satt en kvinne og klaget på sen servering og høye priser på alkohol (vi kunne få kjøpt vin og øl der). Vi måtte også sitte ved de samme plassene hver dag.

Han med Parkinson fortalte meg ved hvert måltid at han hadde fjernet prostata og at han opplevde dette som meget traumatisk. Dette måtte jeg sitte og høre på ved hvert bidige måltid. Selv hadde jeg fjernet både prostata, urinblæren, lymfekjertlene, sædblæren og blindtarmen. Skulle jeg fortelle det? nei, jeg valgte å la mannen leve i lykkelig uvitenhet om at hans traume nettopp IKKE var helt enestående, sett i et europeisk perspektiv. Videre hadde jeg tatt 2/3dje deler av tykktarmen og laget et reservoir for oppsamling av urin. Jeg legger til at jeg var så syk de første dagene at jeg måtte støtte meg til veggene når jeg gikk ned til måltidene. Resten av døgnet var jeg overlatt til meg selv.
Ved et tilfelle spurte jeg en ansatt om hvordan tv'en virket og fikk da bare en skuldertrekning og et svar om at slikt visste hun ikke noe om "hun bare jobbet der". Hun var visstnok sykepleier og de er riktignok ikke utdannet innen svakstrøm, men herrejemini, for et svar.
 Nå skal det legges til at alle ansatte ikke var av hennes kaliber, men som helhet å betrakte, var oppholdet en gedigen nedtur. Jeg hadde to ganger besøk av en gammel kompis Peter N. Larsen som også mente at dette stedet ikke var noe for meg.
Jeg kom hjem, etter å ha ringt til og blitt hentet av Jon Ragnar (en gammel bandkompis) og tok kontakt med hjemmesykepleien i Onsøy. De kom hver formiddag og skiftet på såret, flotte pliktoppfyllende jenter det også og jeg fikk til og med besøk av sykepleier Tanja som jeg hadde jobbet sammen med innen psykiatrien, men som nå hadde begynt i hjemmesykepleien.
I studietiden hadde jeg jobbet både innen akuttpsyiatrien på Veum og kjørt hjemmesykepleien på Østsiden eller "Øssia" som vi sier som er vokst opp på den siden av "ælvæ". Så jeg var ikke helt ukjent med hvordan man møter medmennesker i krise.

Da jeg fjernet svulsten på Moss sykehus 14 mars 2010, sto jeg foran en gedigen oppgave. Jeg hadde skoleåret 2005/ 06 tatt alle fagene på videregående. Høsten 2006 og frem til 4 året 2010 på Diakonhjemmet høgskole studerte jeg sosialt arbeid. Denne våren 2010 skulle jeg avlegge Bacheloroppgaven, den avgjørende og siste eksamen for å kunne kalle meg sosionom. Jeg var syk, hadde hatt et større inngrep for å fjerne svulsten, klarte ikke sitte oppreist og hadde en relativ kort tidsfrist på å levere inn en oppgave på 8000 ord +,  - 10%.
Jeg bestemte meg for at på skjærtorsdag skulle jeg ihvertfall sitte en eller max to timer å skrive, noe jeg klarte med stort besvær. Jeg hadde valgt å skrive om straffegjennomføring i frihet (alternativer til fengselsstraff og forskning på dette). Jeg kom i mål under store smerter og fikk en karakter som lå midt på treet. Nå hadde jeg nådd målet, nå etter 5 års skolegang og full jobbing ved siden av, var jeg endelig blitt sosionom.
Jeg legger til at det siste året på høgskolen jobbet jeg fulltidsstilling i kriminalomsorgen + hver tredje helg på Veum. Da sett bort i fra en periode etter operasjonen 14 mars.
Nå sto jeg med papirene i hånden og da jeg var overbevist om at jeg etter nok en operasjon 14 juli på Aker skulle bli helt frisk, søkte jeg i mitt naive overmot på en ettårig videreutdanning på Diakonhjemmet; "konflikthåndtering/ mekling", med oppstart høsten 2011.

Helst til sist en liten anekdote fra urologisk avdeling på Aker der jeg lå i 6 eller var det 7 uker.
Jeg hadde med meg en bok som het "URO" av den kjente psykiateren Finn Skårderud: En bok jeg lenge hadde hatt på vent og som omhandlet diverse psykiatri og i særdeleshet spiseforstyrrelser.
Flere ganger ble boken kommentert av sykepleierne som ga komplimenter på min vilje til å sette meg inn i "problemstillingen" (sic!).
Jeg nikket og sa; at jeg alltid hadde vært fascinert av emnet og de utrykte en mine av overraskelse og imponerthet over en pasient som til de grader var motivert for å sette seg inn i det som var aktuelt.
 Helt til en dag da misforståelsen ble ryddet av veien og vi fikk avklart at "URO" ikke dreide seg om urologi, slk de hadde trodd, men om god gammeldags psykiatri/ psykologi. Uro er jo en hyppig brukt forkortelse for urologi innen somatikken.
Jøss! Boken var en murstein. De må ha levd i en boble av impressiv målløshet, boken var på 450 kanskje 500 sider, antagelig første gang en pasient på "Urologisk" satt fordypet i det emnet der på avdelingen. Godt vi fikk oppklart denne misforståelsen.
Jeg legger til at dette da dreide seg om de to siste ukene av innleggelsen. Før det orket jeg ikke å lese noe som helst. Boken var imidlertid flott og anbefales på det varmeste.

Neste gang skal jeg fortelle om hvordan høsten forløp etter den store operasjonen, da jeg med dødsforakt og med krum hals gikk i gang med en ettårig videreutdanning på Diakonhjemmet, der jeg knapt orket å bære vesken fra T-banen og opp til skolen den første oppmøtedagen helt først i september.

Eivind